Ride Report av Risto Aalto
Det hadde vært en av de mest intense ukene så langt i høst, ja, man måtte få plass til en hel uke med jobb på 3 dager for nå å sitte på Arlanda Express på vei til Toscana torsdag morgen og en uke med sykling. Å se landskapet utenfor vinduet suse forbi mens jeg sakte går gjennom forberedelsene til turen… …rengjort sykkelen, kjøpt en kjedelås, et nytt kjede, ladet batteriene, lastet ned ruter, koblet til wattmåleren og datamaskinen igjen, det samme gjelder pulsmåleren… …hmmm, hvor pakket jeg datamaskinen?… …febrilsk grubler over pakkingen, klærne, verktøyene, veskene, sykkelvesken, men jeg kan for mitt liv ikke huske hvor jeg la datamaskinen… …Hallo! har jeg glemt datamaskinen? Hva gjør jeg nå?
Dag -1, fredag, Pisa – Lucca thor ~60 km
Sykkelen monteres etter flyturen, frokosten ferdig og det er tid for en "utsjekkingstur". Jeg informerer gjengen som er der om at jeg gjerne vil sykle til Lucca da jeg fant ut at det er en sykkelbutikk der som har Wahoo i sitt sortiment. Ja, jeg måtte da kjøpe en ny sykkelcomputer og siden Wahoo er den beste jeg vet var valget ganske opplagt. Gerry gjorde sitt beste for å oppmuntre meg med glade utrop... ...om alternative merker.
Vi sklir sakte rundt på fine... ...eller rettere sagt veldig fine grusveier opp til sykkelbyen Lucca. Det er visstnok flere profesjonelle sykkelklubber som trener der i "off-season". Lucca er en fantastisk fin liten by med mange fine kaffesteder innenfor den store ringmuren. Det er også en lang og fin akvedukt fra romertiden som byr på en fin sykkeltur i skyggen.
Vi fikk heldigvis tak i en ny sykkelcomputer til meg og uken var dermed reddet. 😊
Dag 0, lørdag, Pisa tor 65km
Flere av deltakerne kom i løpet av fredagskvelden, fikk samlet syklene og nå lørdag morgen var det tid for selve «utsjekkingsrittet». Gerry hadde forberedt seg med en rimelig tur ned til sjøen som bød på en trang runde på 7 mil med kun 110 høydemeter. Det passet akkurat for meg fordi det var noe annet jeg også hadde glemt hjemme... ...trening! – Hadde i grunnen ikke rørt sykkelen min siden sist påske, da vi var på Mallis og syklet. Jeg var uendelig takknemlig for å kunne mykstarte på denne måten.
Det var imidlertid en liten gruppe som satte seg for å gå til Lucca "The hard way" over fjellet under deres kor. I stillhet ble jeg ganske imponert over den gjengens bragd og tenkte at dette bare kunne ende på én måte for meg. Jeg ville lide av alvorlige kramper og banket på hver seksjon, jeg ville bli henvist til kjønnshjørnet på bussen for å se etter min tapte form...
...bussen ja, den ble kjørt i løpet av uken av Terje, C-J sin fantastiske kar som muntert sørget for at all bagasjehåndtering, vanndepot og energidistribusjon samt fotografering og drone "pilotering" ble håndtert med velbehag. Med den holdningen og energien vil han nå langt... Han lånte også pappas sykkel en dag og satte oss alle på stedet uten engang slanke smekker, eller tubeless for den saks skyld... ...akkurat det!
Dag 1, søndag, Pisa – Volterra 120 km 1900 høydemeter
Merket som faen, nå var det, en Bike Gravel Radonnée i klassiske toskanske spor, L'Eroica, Strade Bianchi, Via Francigena osv...! En herlig morgen, kjølig, vindstille og stille. Italienerne sover i og bare klikket fra girene våre som skifter og ruller høres. På damfyllinger langs elva Arno går ferden uten at vi trenger å gjøre noen nevneverdig innsats. Det er litt småprat i ulike grupper og generelt hyggelig mens vi har fjellene i bakgrunnen mot nord og sletten på andre siden, som diket vil beskytte mot ved flom. Det er enkelt, det er grus blandet med gress. Overraskede hundeeiere og sporadiske joggere er de eneste menneskene vi møter tidlig om morgenen.
Etter omtrent halve distansen begynner vi å klatre. Det begynner å bli tøft for undertegnede. Temperaturen har også passert 25 grader, noe som er litt uvanlig for oss. I løpet av de resterende 6 milene klemmer vi oss inn rundt 1700 høydemeter, som betyr 280 høydemeter per mil, hvorav slutten byr på en stigning på omtrent 450 meter. Mange av oss graver dypt denne første dagen på ruten, endelig når mørket begynner å falle på ankommer vi landsbyen Volterra. Nå er vi endelig på vei, slitne, glade og takknemlige for at vi har kommet frem.
Dag 2, mandag, Volterra – Siena 75 km 1450 høydemeter
I morges tok Riggert og jeg beslutningen om å lette litt på lasset og ta en litt lettere og rettere rute til Siena. Vi valgte i stedet ca 10 mil asfalt. Vi fikk imidlertid meldinger via WhatsApp om at det hadde vært tøft under den vanlige ruten. Ferden hadde i utgangspunktet en lang stigning på grus som etterpå landet i en "jungel/regnskog". Grupperingene ble skilt fra hverandre, ble litt borte og lunsjpausene havnet forskjellige steder...
For min del var det nødvendig å ha en dag i mellom, for å kunne løsne de stive beina noen ganger. I løpet av de siste 3-4 km fikk jeg og Riggert ukens eneste regnskvett, avkjølende og fint.
Dag 3, tirsdag, Siena – San Quirco d'Orcia, 67 km 1150 høydemeter
Siden mange også hadde problemer med dag 2, og ankom sent, har du kanskje ikke hatt tid til å gå rundt og se noen av severdighetene i Siena. Men vi opplevde det i morges da vi alle valgte «Fin»-ruten for dagen ... ... merkelig nok var det ingen som ville forbrenne noen ekstra kalorier med den «Vanskelige» eller «Mellemlange» ruten.
Vi gikk forbi det klassiske torget med rådhuset og tårnet i Siena, stedet hvor det årlige hesteveddeløpet «Palion» arrangeres hver sommer i august.
Det er nå i løpet av dag 3 vi kommer inn på rutene med de kjente navnene, rutene som vi lengtet etter. Vi finner bølgende landskap, kritthvite grusveier, minimal trafikk, sol og varme... kan det bli bedre?
Vi holder litt annen fart, noen få punkteringer hjelper også til å spre feltet. Jeg ender etter hvert opp med å sykle med «Dala-klyngen» mot hotellet. Vi kjemper tappert mot målet og finner til slutt en makeløs utsikt over fjell og daler i mellom. Det er litt tåke i luften som bidrar til atmosfæren og solnedgangen på verandaen.
Dagens bragd var Mats Aadde som på grunn av noen tekniske problemer med sykkelen gikk av litt senere og derfor syklet hele dagen alene mot mål. Godt gjort Mats!
Dag 4, onsdag, San Quirco d'Orcia – Siena, 94 km 1900 høydemeter
Åh! Vi er nesten halvveis! Det begynner å synke inn at et sted er det en slutt på denne fantastiske fokuserte tilværelsen, et sted der oppe kommer hverdagen mot oss med hevnfølelse… …men foreløpig er vi i paradis 😊. Ruten snur og vi setter kursen nordover igjen mot Siena. Vi velger noen nye veier som tar oss over helt fantastiske fjell og raviner på begge sider av veien. På denne spesielle dagen føler jeg meg frisk og sterk, jeg har klart å bekjempe litt begynnende gnagsår i bakenden og føler også at beina mine har våknet til liv etter en laaaang pause. Jeg presser derfor litt i begynnelsen og oppdager plutselig at jeg er nesten alene. Mikael blir med meg, og vi antar at de andre har tatt noen pauser underveis. Vi bestemmer oss for å sakte trille videre i håp om at de skal ta oss igjen. Uansett, vi triller snart inn til lunsj i Aciano, en liten hyggelig landsby langs L'Eroica-ruten. Vi sitter og puster en stund og prøver å ta inn alt vi har sett. Lunsj ja, det virker som italienere er veldig glad i hvitt brød ... ... i alle former. Så lenge det er hvitt er det godt ... Pizza, bruschetta og pane til mat osv. I dag ble det bruschetta til lunsj. Jeg følte imidlertid at magen min egentlig ikke ville ha mer hvitt brød lenger, men hva gjør man når tilgangen ikke var så stor?
Så, Cola, Kaffe, Bruschetta og så av igjen.
Trodde jeg hadde Piotr med meg da jeg dro fra lunsj. Etter noen svinger i landsbyen var han imidlertid forsvunnet og jeg tenkte at han kanskje hadde stoppet for å vente på de andre eller så valgte han heller asfalt mot Siena... Vi hadde noen alvorlige stigninger foran oss på grusen nå i løpet av kl. andre halvdel av dagen.
Ca 200 høydemeter per mil setter sine spor selv om man føler seg energisk... Det begynner å gå litt saktere og på ca 7 mil passeres jeg av Anders (Lisa). Anders er supersterk i oppoverbakke og etterlater meg i støvet bak. Jeg begynner å bli litt øm og hopper over litt grus på slutten, og det er derfor morsomt nok at det viser seg at Lisa-Anders faktisk passerer meg 3 ganger de siste 2 ½ milene.
Utfordringen på strekningen blir en liten HAB på km 84-85, som for min del fører gjennom et tornet kratt og «Jungel» hvor en Machete ville vært det rette redskapet. Trøtt men glad kommer jeg endelig til Siena igjen.
Dag 5, torsdag, Siena - Poggibonsi, 73 km 1300 høydemeter
Vi våkner til nok en herlig dag i Italia, Toscana leverer både vær, landskap og grus til rangering. Egentlig er avstanden fra Siena til Poggibonsi i underkant av 3 mil, men Gerry hadde speidet praktfulle veier som bød på både utfordring og nytelse. Jeg tror kanskje noen begynte å føle seg litt sløve av dagsprogrammet og satset på litt mer asfalt. Noen få andre hadde noen utfordringer med syklene sine.
Det er helt utrolig hvor mye juling denne typen sykkel kan ta, jeg mener, jeg er ikke den letteste personen i gjengen, men det eneste jeg opplevde var at jeg ved 3 anledninger underveis trengte å pumpe opp bakdekket mitt som hadde en liten babypunk... ...det er alt! -Du kan bombe ned grusveier som blir til pukk i enden, eller havne i uventede, digre «vaskebrett» i nedoverbakke i 35-40 knop og fortsatt ha kontroll over situasjonen.
Jeg endte til slutt opp etter 8,5 mil i en fin liten landsby i Chianti-distriktet kalt Castellina in Chianti og ble med i Dala-gruppen for en deilig lunsj. Ved avreise fra Castellina ble det tilfeldigvis en i gjengen punktert og etter en stund bestemte jeg meg for å gå videre da det så ut til at samarbeidet mellom de tre var godt innøvd under slangeskiftet.
Utforkjøringen med den disige utsikten fra Castellina og også grusveien som fulgte vil jeg låse inn minnebanken min for kalde vinterdager på snurrepasset.
Dag 6, fredag, Poggibonsi – Cecina, 89 km 1200 høydemeter
Dagen starter med en jevn og fin strekning på en gammel jernbanefylling som ender i en lang asfaltklatring til dagens kaffepause. Det er litt overskyet rett på morgenen, og når vi klatrer oppover, kommer vi inn i selve skyen. Det er fuktig, og duggdråpene fester seg som små perler på armene våre. Etter en stund har solen brent bort de lave skyene, og temperaturen stiger raskt. En rask kaffe på toppen etterfølges av strålende natur helt til vi svinger til venstre for å komme opp på den utsøkte grusen. Noen av de vakreste utsiktene på turen kommer mot oss, og vi cruiser mellom vinmarkene. I det fjerne ser vi noen tøffe grusstigninger som truende nærmer seg, men det viser seg at veien svingte av i siste liten. Jeg tror Fredrik tok en ekstra sving opp en av disse oppoverbakkene... Kudos, Fredrik!
Imidlertid var det noen skikkelige beinbrytere for meg også. En av dagens stigninger endte med en avslutning på 18%-banen.
Uansett var dagens opplevelse litt av en jungel å krysse med utvaskede løypedeler og en steinete nedoverbakke som krevde full konsentrasjon. Terje kom og møtte fra andre siden. Terrenget var noen ganger så vanskelig at han trodde han syklet feil vei. Det ble en fin pause ved bilen for å fylle på vann. Lunsj nærmet seg og vi fortsatte dit på asfalt.
Når vi først kom nærmere sjøen ble det en uforlignelig fin kjøretur i en furuskogspark de siste kilometerne før hotellet og det avkjølende badet i Middelhavet,
Dag 7, lørdag, Cecina – Pisa, 79 km c:a 500? høyde meter
Siste dag! Vi hadde bare én «liten bakke» å passere i dag… mange slitne bein og en liten feil i kartmaterialet gjorde at ikke alle bakkene var fullt synlige på forhånd. I en av disse bratte «overraskelsesbakkene» ble vi møtt av en flokk sauer som ble gjetet nedover veien av en mann i en Fiat Uno. Sauene virket stresset og lurte på om de skulle gå ut på jordet i stedet for å møte oss på veien. Vi gjorde vennlig plass og lot både sauene og bonden i bilen passere.
Jeg tok noen bilder med telefonen min, og skulle akkurat til å legge den bort igjen da jeg hørte Piotr banne litt lenger fremme. Jeg så opp på ham og lurte på hva som skjedde. Han vinket vilt og tok noen løpende skritt ... ... det var omtrent samtidig som jeg kjente den første smerten. Det gjorde vondt i rumpa, i bakhodet under hjelmen, i anklene ...
…da jeg skjønte hva det var. Jeg var omringet av sinte bier som sauene sannsynligvis hadde jaget opp fra et reir i bakken. Jeg begynte også å vinke, hva kan jeg gjøre? Stopp og prøv å vinke dem bort eller løp og la de strikkes,,, jeg begynte å løpe og vinke så godt jeg kunne. Rev av meg hjelmen for å fjerne biene som stakk i hodet mitt. Vinket nedover anklene der flere bier gjorde sitt ytterste for å stikke hull i sokkene.
Jeg telte ni bitt etterpå da jeg stoppet et par hundre meter fra sauene og bisvermen. Jeg hadde noe antihistamin i nødvesken som jeg alltid tar med meg på sykkelturene mine. Spratt raskt 2 tabletter og håpet jeg ikke skulle få flere reaksjoner enn de små hevelsene og smertene jeg nå kjente.
Jeg syklet videre for å komme til en større vei. Tenkte at hvis jeg får en større reaksjon er det nok bedre å være på mer trafikkerte veier. Jeg tok igjen Riggert og Ricardo etter en stund. Ricardo føltes litt krass og ville korte ned avstanden noe og Riggert var også lei av skimmingen, så vi bestemte oss for at vi tar Asfalt den siste biten mot Pisa. Det passet meg perfekt da jeg fortsatt hadde mye vondt av stikket. Hvert stikk føltes som et åpent sår der noen hadde tømt en saltbøsse eller til og med gnidd inn litt juice fra en chilifrukt.
Det var ingen lunsj underveis denne dagen, mer enn en liten kjapp kaffe. Så ble det litt asfalttempo for 3 personer mot det skjeve tårnet.
En uforglemmelig uke gikk mot slutten. Våre herlige deltakere droppet av mot forskjellige flyreiser og andre transporter i løpet av de neste 24 timene. Mange fantastiske minner og eventyr å huske. Jeg vet at jeg savnet mange av dem, men jeg håper at noe av det ovenfor kan hjelpe oss å huske
En spesiell ros går til Terje som gjorde det hele mulig!! Ikke lett å styre en gjeng gamle menn, med ulike behov og ønsker 😊
Turen som film.
Arrividerci Toscana !//inzain.bike/INZAIN.gravel/INZAIN Toscana
/Risto/Gerry/CJ
